Tradisjonen tro oppsummerer jeg i år også musikkåret med en gjennomgang av de aller beste platene. 2017 har på mange måter vært et framifrå år for god og variert musikk. Kanskje uten de helt store klassikerkandidatene, men likevel såpass bra at jeg har større problemer med å begrense meg enn tidligere.
Derfor gjør jeg det litt annerledes i år: framover vil jeg mer eller mindre uregelmessig presentere en haug med skikkelig gode skiver som ikke helt nådde opp. Til slutt lister jeg opp de 15 aller beste platene fra 2017. Som en bonus får dere noen ord fra undertegnede om hver skive. Dette er del fem med fem nye skiver.
Japanese Breakfast – Soft Sounds from Another Planet Dersom det skulle være noen tvil: shoegazing og dream pop er inne i en aldri så liten renessanse. Det passer meg bra så lenge band som Japanese Breakfast slipper melankolske science fiction-inspirerte plater som Soft Sounds from Another Planet. Genrene Japanese Breakfast bygger videre på setter ofte vokalen baksetet, men på denne platen har Michelle Zauners stemme et godt grep om rattet. Vokalens viktighet understrekes av sporadisk bruk av autotune. Det er nok første gang på en plate med føttene godt plassert i shoegazing.
Ron Gallo - Heavy Meta
Om du bare skal høre på en tøff, smart og gitarbasert rock & roll-plate i år så er Ron Gallos Heavy Meta den eneste du egentlig trenger. Skarpe tekster, fete riff, pumpende bass, rufsete gitarsoloer og et sjeldent driv gjør Heavy Meta til noe langt mer enn samlebåndsrock. Det er så man skimte miniatyrutgaver av Jagger, Dylan, Pop og Idol sitte og nikke anerkjennende blant de imponerende krøllene på hodet til Ron Gallo. Låta Poor Traits of the Artist er forøvrig en av årets aller beste, uansett genre.
Juana Molina - Halo
Argentinsk kunstelektronika høres akkurat ut som man kan forvente. Halo er ikke et kaldt, kalkulerende eller rent mekanisk album. Riktignok har flere av sporene en illevarslende undertone, men Molinas sjuende album er et oppkomme av organiske og vimsete låter som er langt fra så skumle som coveret kan gi inntrykk av.
Jesca Hoop - Memories Are Now
Jesca Hoop blir ofte beskrevet som en Tom Waits-protesjé. Det er riktignok noe umiskjennelig Waitsisk over rytmen på Memories Are Now, men det føles også urettferdig når albumet står såpass støtt på egne bein. Her lekes det med kammerpop, country-twæng og alternativ folkrock om hverandre uten at det blir anstrengt. Stemningsmessig ligger nok Jesca Hoop tettere på Fiona Apple enn Tom Waits, og mye av styrken til Memories Are Now er nok denne litt udefinerbare respektløsheten.
Omni - Multi-task
Omni spiller på de samme strengene som Television, Devo og Pere Ubu, og Multi-task låter som om alternativrocken fra slutten av 80-tallet aldri slo an. Det er noe deilig modig og nesten befriende nyskapende å hoppe bukk over 30 års musikkhistorie, og Omni gjenskaper det aller beste fra post-punken på Multi-task. Hvem hadde trodd at new wave kunne høres såpass friskt ut i 2017?