Tradisjonen tro oppsummerer jeg i år også musikkåret med en gjennomgang av de aller beste platene. 2017 har på mange måter vært et framifrå år for god og variert musikk. Kanskje uten de helt store klassikerkandidatene, men likevel såpass bra at jeg har større problemer med å begrense meg enn tidligere.
Derfor gjør jeg det litt annerledes i år: framover vil jeg mer eller mindre uregelmessig presentere en haug med skikkelig gode skiver som ikke helt nådde opp. Til slutt lister jeg opp de 15 aller beste platene fra 2017. Som en bonus får dere noen ord fra undertegnede om hver skive. Dette er del fire med fem nye skiver.
Benjamin Gibbard - Bandwagonesque
Å utgi en coverversjon av et helt album høres kanskje ikke ut som det lureste man kan gjøre. Når Death Cab For Cuties Ben Gibbard covrer favorittalbumet sitt, Teenage Fanclubs Bandwagonesque, høres det faktisk ganske så smart ut. Den opprinnelige produksjonen av Bandwagonesque gjør den muligens til et av Teenage Fanclubs minst tilgjengelige album – den er skarpere, hardere og overdøver tidvis de eminente popperlene som finnes der. I Ben Gibbards nyinnspilling kommer derimot melodiene virkelig til sin rett, og han har mot nok til å utbrodere de låtene som trenger det (The Concept), utvikle de som trenger det (Pet Rock) og holde tilbake der det trengs (Alcoholiday). En mer personlig tolkning av et helt album har vi ikke hørt siden Dirty Projectors’ tolkning av Black Flag.
Vagabon - Infinite Worlds
Vagabon er artistnavnet til Lætitia Tamko og på Infinite Worlds leverer hun sin svært personlige versjon av moderne indierock. Resultatet har blitt et album som kunne vært spilt inn i garasjen eller kjelleren din. Infinite Worlds er upolert og rått, men også vakkert og stemningsfullt. På under en halv time presterer Vagabon åtte låter som de fleste indierockere ville brukt flere år på å snekre sammen. Felles for dem alle er Tamkos særegne stemme, et ekspanderende lydbilde og instrumentbruk som skaper både dynamikk og overraskelser.
Body Count - Bloodlust
Ice-T har leflet med metal og punkrock siden tidlig 90-tall, og har de siste 20 årene vært mer involvert i disse genrene enn den gangsterrapen han ble kjent for. Body Count er bandet der han som regel for utløp for tilbøyningene, og på Bloodlust er de tøffere enn toget. Dette er kompromissløs, refsende og aggressiv metalpunk ispedd velkjente gangsterbreaks og -lydeffekter. Parodisk kunne det blitt, spesielt når Ice-T snerrer «I gotta get paid! The ski mask way!», men Body Count slipper stort sett unna med troverdigheten i behold. Og med Ice-T kan man aldri vite. Han har jo truet med å bli EDM-artist.
King Krule - The OOZ
På The OOZ blander og visker Archy Marshall ut genre på så imponerende vis at man aldri helt vet hva man hører på; er det jazz, dub, visesang, punk, trip hop eller R&B? Det hele er så uhåndgripelig at man mistenker King Krule for å gjøre narr av lytteren. Det er nok ikke den egentlige misjonen, men det er åpenbart at King Krule er på en oppdagelsesreise og at han på veien overrasker seg selv like mye som oss. The OOZ er et eksperimentelt og metamoderne album, som vokser for hver gjennomlytting. Det vil absolutt ikke være for alle, men denne lytteren liker å bli holdt for narr en gang i blant.
St. Vincent - MASSEDUCTION
St. Vincents tidligere album har vært litt insisterende, på grensen til masete, men MASSEDUCTION, som tittelen kanskje sier noe om er en langt mykere og medgjørlig affære. St. Vincent virker tryggere, mer tilfreds, men tillater seg selv også å være frekkere, mer variert og leken. De helt store melodiene uteblir fra MASSEDUCTION, men helheten er i dette tilfellet større enn summen av delene.