Svidd gummi
Gunnar
by Gunnar
2 min read

Categories

Tags

I Rubber presterer Quentin Dupieux, eller Mr. Oizo som kanskje flere kjenner han som, noe helt annerledes og fascinerende. Ikke bare er filmen en b-filmparodi, men den er også en av de mer vellykkede filmatiske forsøkene på meta-fiksjon de siste årene. Sånn sett skulle nok filmen fungere best som et formeksperiment, hadde det bare ikke vært for at den er så fordømt morsom og underholdende i tillegg.

I et goldt og glissent ørkenlandskap står en mengde stoler tilsynelatende tilfeldig plassert. En politibil kjører ned stolene, stopper, og ut av bagasjerommet klatrer en sheriff. Han får et glass vann av sjåføren og holder så filmens åpningsmonolog der han bl.a. lister opp en rekke «no reason»-hendelser i kjente filmer. «No reason» er også mantraet som best forklarer hva Rubber dreier seg om. Filmen kan virke fjasete og ekstremt rar, men er faktisk en ganske så smart kommentar til mediet i seg selv og hvor lett vi godtar et totalt ufornuftig premiss. Etter monologen heller sheriffen ut vannglasset og klatrer tilbake i bagasjerommet i bilen som straks kjører av sted. Så bli vi presentert for tilhørerne til monologen, en gruppe mennesker som har kommet den lange veien ut i ørkenen for å se en film («no reason»). De får se Rubber i sanntid gjennom kikkert, mens vi får deres kommentarer til det de ser og forholdene de ser det under. På et tidspunkt blir disse tilskuerne forgiftet av en hemmelig karakter («the master» – som egentlig ikke kan være andre enn regissøren selv…) da det blir klart at Rubber ikke har en planlagt slutt («no reason»)… Flere slike sammenblandinger og stadig selvrefereranser til vår oppfattelse av filmen, filmens tilskuere i filmen og selve handlingen, som følger bildekket Robert på en morderisk ferd mot Hollywood, gjør Rubber smart, morsom og alltid overraskende.

Historien om bildekket Robert er forsåvidt underordnet i Rubber, men det er likevel morsomt å se hvordan filmmediet kan gi et animert og psykotisk bildekk med psykiske krefter både følelser og vilje. Ikke minst skapes det også en slags sympati for Robert. På sin ferd langs veien blir ikke Robert bare forelsket, rørt, mer og mer menneskelig, men også gjenfødt som en trehjulssykkel («no reason»). Rubberhenter sine mest påfallende referanser fra fjollete 70-talls b-film, men også Jodorowskys The Holy Mountain og David Lynch kan man skimte i bakgrunnen.

Enkelte vil hate denne filmen, og dens «no reason»-premiss, men jeg elsket den fra første stund. Det er ikke bare på grunn av frihetene Dupieux tar seg, musikken han har komponert til filmen eller den absurde stemningen. Rubber er nemlig en ganske så flott film, og den støvete estetikken og det fantastiske lyset viser at Dupieux har full kontroll både foran og bak kameraet. De ukjente skuespillerne leverer rollene så troverdig som «no reason» tillater og det er nok av underfundige vitser her til å sikre Rubberkultstatusen den fortjener.

Rubber er i mine øyne en av de mest vågale, smarte og best utførte filmene fra 2010, ja muligens også den filmen som underholdt meg mest i året som gikk. Det er en anbefaling.