Tradisjonen tro oppsummerer jeg i år også musikkåret med en gjennomgang av de aller beste platene. 2017 har på mange måter vært et framifrå år for god og variert musikk. Kanskje uten de helt store klassikerkandidatene, men likevel såpass bra at jeg har større problemer med å begrense meg enn tidligere.
Derfor gjør jeg det litt annerledes i år: framover vil jeg mer eller mindre uregelmessig presentere en haug med skikkelig gode skiver som ikke helt nådde opp. Til slutt lister jeg opp de 15 aller beste platene fra 2017. Som en bonus får dere noen ord fra undertegnede om hver skive. Her følger de første fem.
Joan Shelley - Joan Shelley
Folkete singer/songwriter-plate som varmer godt i hjerterota og i følge klisjeen bør nytes over et glass dyprød vin en mørk kveld. Joan Shelley bringer tankene til beslektede tungvektere som Joni Mitchell, Fairport Convention og Gillian Welch. Produksjonen er av Wilcos egen Jeff Tweedy, og for de som bryr seg om sånt gir det en pekepinn på hvordan dette låter.
Mutoid Man - War Moans
Tongue-in-cheek blanding av punk, prog og metal. Jeg liker nok punk- og metalelementene bedre enn jeg liker de progliknende partiene, men War Moans er hovedsakelig en rytmisk punkmetalskive som unngår det parodiske med en solid dose respekt og et troverdig driv. Og så er den noen ganger ganske morsom om du gidder å høre skikkelig etter.
Jackie Shane - Any Other Way
Den transkjønnede Jackie Shane oppnådde en viss suksess på 60-tallet, men fikk aldri utgitt et studioalbum under sitt eget navn før hun trakk seg tilbake fra musikken og offentligheten. Oppreisningen kommer først i år med denne samlingen av (hovedsakelig) coverlåter. Og for en samling det er! Førstelåta, Sticks and Stones, er muligens den mest originale R&B-låta jeg har hørt fra perioden, og gjennomgående på Any Other Way er det tydelig at Jackie Shane er en helt unik artist.
Raekwoon - The Wild
Det begynner å bli mange år siden de legendariske skivene Enter the Wu-Tang (36 Chambers) og Only Built 4 Cuban Linx. Raekwon har ikke vært like framtredende som flere av sine tidligere frender fra Wu-Tang, men på The Wild er han i det tilbakeskuende hjørnet. Med bortimot alltid tilstedeværende horror-ooooooing i bakgrunnen legger han ut om voksenlivet, sin trøblete fortid og ervervet livsvisdom. Selv rebeller blir voksne, og Raekwon blir det med æren i behold på The Wild.
Charlotte Gainsbourg - Rest
Til tross for de engelske låttitlene synger Charlotte Gainsbourg kun på fransk på Rest. Hun lager fortsatt fransk popsynth med tristesse og nostalgiske innslag av 60-tallspop. På Rest er hun nok musikalsk nærmere faren Serge Gainsbourg enn noen gang, og da er det jo bare å nynne med. Selv om det er trist som faen.